De fleste store dyretragedier skjer i såkalt risikodyrehold. Det er ikke tilstrekkelig å inspisere slikt dyrehold med et halvt års mellomrom, slik det blir gjort i mange tilfeller. Et halvt år er lang tid for dyr som står i sin egen møkk, skitne, sårete, syke og utsultede. Et halvt år kan bli fatalt for dyrene, og det kan være for sent neste gang Dyrevernnemnda finner det for godt å dra på inspeksjon. Samarbeid på tvers av grenser, uten hensyn til taushetsplikt, er nødvendig for å hindre slike tragedier.
I skrivende stund er det utallige dyr rundt om i landet som lider på grunn av vanstell. De er avhengige av at noen bryr seg. Det er misforstått nabosolidaritet å lukke øynene for en persons sosiale eller psykiske problem. Hver enkelt har ansvar, og har man den minste mistanke om vanstell bør det meldes fra. Man risikerer ingenting ved å kontakte Mattilsynet eller Dyrevernnemnda, da disse har taushetsplikt og aldri oppgir sine kilder.
Det er en alvorlig svikt i systemet når dyretragedier gang på gang blir avdekket i landbruket uten at det blir tatt skikkelig tak i problemet. Som ett av verdens rikeste land har Norge råd til å ivareta dyrenes sikkerhet. Det er en skamplett både på næringa og landet at et økende antall husdyr må dø i den største elendighet, mens utallige andre ikke får annen hjelp enn nødslakt når vanstellet er blitt graverende nok. Samtidig er det ikke nok at dyrene får det de trenger til livsopphold, hvis de lever en slags nulleksistens i bur, binger og båser, slik millioner av dyr gjør, uten mulighet for mosjon, uteliv og naturlig sameksistens med artsfeller.
Man må kunne stille et stort spørsmålstegn ved husdyrholdet, både når det gjelder offentlig tilsyn, manglende straffetiltak ved brudd på dyrevernloven, forholdene for dyr generelt og selve mentaliteten som ligger bak masseproduksjon og masseavliving av medskapninger.
NOAH-Sogn og Fjordane
Åse Skrivervik og
Jenny B. Rolness