Det skal ikke være sånn i et velferdssamfunn at det er den enkeltes økonomiske evne som skal avgjøre hvilket velferdstilbud som gis. Jeg er ikke imponert når moderniseringsminister Andreas Meyer skryter av at han vil redusere antall ansatte i offentlig sektor. Det må være lov å spørre: Hvem går det utover? Svaret gir seg selv: Brukerne, de som trenger omsorg og pleie – og de ansatte. I dag er kommunene sultefôret økonomisk, og har blant annet ikke økonomi til å ansette flere pleiere og hjemmehjelpere.
De som i dag jobber i offentlig sektor innenfor omsorg og helse kan ikke løpe fortere og løfte mer enn de allerede gjør. Og med ytterligere reduksjon av antall ansatte vil sykefraværet øke ytterligere blant annet på grunn av slitasje og belastningsskader.
Eldreomsorg handler mye om dette.
Det er en kjensgjerning at for mye omstilling og effektivisering gjør folk syke og usikre. Usikkerhet og stress følger med anbudsøkonomien. Arbeiderpartiet sier ikke nei til omstilling, for det må vi ha, men vi må sørge for at prosessen og mekanismen som tas i bruk ikke gjør arbeidstakere syke. Vi kan ikke ha et arbeidsliv hvor noen sliter seg helt ut, mens mange unge ikke slipper til. Mange over 55 føler at det ikke er plass til dem. Gode sykelønns- og trygdeordninger hjelper ikke hvis arbeidslivet er helseskadelig. Derfor er dette viktig for de fleste av oss.
Og til sjuende og sist er det pasienten som lider. Det blir ikke tid for de ansatte til å sette seg ned å holde ei hand eller stryke et kinn.
I vårt forslag til nytt langtidsprogram for perioden 2005-2009 har Arbeiderpartiet lagt vekt på viktigheten av å bedre kvaliteten i eldreomsorgen for å sikre eldre pleietrengende et verdig liv med personlig stell, respekt og privatliv. For å klare å gjennomføre dette kreves det et nytt flertall og ny solidaritet.
Eirin Faldet,
stortingsrepresentant Ap