Det snakkes om forsoning i disse dager, men hvem skal forsones med hvem? «Fienden» er for det meste gått i graven og de gjenlevende kan vel ikke tenke seg å bli forsonet med mennesker som har pleiet hat i over 60 år. Mange aner ikke hvorfor de hater, men holder man på lenge nok, så blir alt til en vane. De færreste gidder ikke å finne grunn til en liten oppklaring, men så har de og hatt en god følgesvenn i «løgnen»!
Det har vært en heltedyrkelse med krigspensjon for de heldige, men jeg undrer meg stadig på hva slags bragder som har gitt dem verdighet til en slik særbehandling. Og så må en vel få lov å etterlyse «etterretninga», folk som kunne advart om en del av tragediene som disse «heltene« forårsaket. For eksempel å opplyse om at «Ubåtbunkeren», på Laksevåg tålte et lass med bomber, men at Holen skole med unger og lærere tålte det mindre!
«Rjukantragedien» som det til og med er laget en slags film om, den tragedien kunne landet vært foruten. I dag har vi «kvikksølvubåten» utenfor Fedje, som ligger som en «tikkende bombe». Det er bare å håpe på at «heltene» får oppleve tragedien på nært hold, før de går i graven! Og dette som har skjedd i alle disse «fredsårene», er verre enn noen tid i dette landet.
Så får en bare innrømme at den beste tiden vi har hatt, var fra 1940 – 1945!
Alle hadde arbeid og de fleste firmaene kom seg ovenpå i den tiden. Det var fest og besøk i leirene og de i private hjem. Folk kunne ferdes på gater og veier uten å bli overfalt, slått eller drept. Og ikke hadde vi oljepenger, narko og pornofilmer som forstyrret hverdagen! Men vi hadde «svartebørshaier» og sabotører som drev med fandenskap som endte i tragedier. Det dem ikke likte, var å bli tatt! Men de hadde de rømtes «Styresett» sin velsignelse, de som satt borte i England og hisset folk til dåd!
Så kom «fredsåret» 1945. Noen sier at navnet skjemmer ingen, men i dette tilfelle så er det i drøyeste laget å kalle noe for «fred», når forfølgelse, tortur og drap er en dagligdags forseelse! «Drapsåret» kan vel være noe mer passende. Løgn og feighet har hatt god grobunn her til lands i alle årene som har gått. Men at «Styresettet» våget å komme tilbake sier jo en del om kvaliteten. Men at de også våger å sette seg til doms over de som ble igjen, i landet, det er vel toppen på frekkhet!
Jammen er det noe å fortelle utlendingene som tror at Norge er «humanitetens bærer». Snakk om å slå «blåer i øynene» på folk. Ensretning av «historien» har vært noe som både TV og avisene har drevet med. Skal en beholde jobben, så må en passe på å ikke gå «over streken»! Men medaljens bakside er så fullav uhumskheter, at det er ikke lett å holde den på «stø kurs», og sannheten har ingen monopol på, den lekker vel ut som vann fra et rustent spann!
Bjørg Bugge