I siste halvdel av attenhundretallet var det en voksende fredsbevegelse både i Norge, Danmark og Sverige. Også ute i Europa hadde stormaktene begynt å tale alvorlig om å bruke voldgift når stater var uenige.
Dikteren Bjørnson gikk med hele sin tyngde inn for fredsarbeid. «Krig vil vi overhodet ikkje mere ha», sa han i 1886. «Politikken som nu er en Krigspolitikk, skal blive Næstekjærlighet.»
Danmark fikk sitt fredslag i 1882, året etter ble «Svenska Freds- och Skiljedomsføreningen» stiftet. Og i 1885 fikk Odelstingspresident Wollert Konow fra Fana stiftet «Den norske Fredsforening» (nå Norges Fredslag). En lærer Øyen fra Rendalen hadde et par år tidligere samlet 21603 medlemmer til et slikt fredslag. Det norske fredslaget skulle arbeide for fredsløsninger via voldgift og et billig folkelig vern for landet. Men de skulle også arbeide internasjonalt.
Stortinget hadde også sin egen fredsforening, der de fleste representantene var med. Stortinget begynte også å bevilge penger til fredsarbeidet.
Bjørnson stod på, talte kraftig mot forsvarstilhengerne, som ble stimulert av en abstrakt fiende (Russland). I fredsarbeidet måtte de små nasjonene gå foran og vise de store veien bort fra løgn og krigsmoral. Noen må begynne med å tilgi, sa Bjørnson. Det var tid for å sette retten og voldgift i høgsetet istedenfor steinaldermannssynet at brutal makt er rett. Dette synet og Bjørnsons positive fredsarbeid gjorde nok sitt til at Nobel gav Det Norske Storting retten til å dele ut fredsprisen!
Det var såleis en sterk motvekt mot krig i tida fram mot oppløsningen av unionen med Sverige. Men sikker var en ikke. Striden om det reine flagget fikk militære kretser i Sverige til å tale høyt om «en militær promenade over Kjølen før att tala svenska med norrmænnen. Norge var utrygge. Da satte Svenska Freds-och Skiljeføreningen seg fore å avverge et krigsutbrudd. De oppfordret fredsvenner i begge land til å sette alle krefter inn for å løyse striden på fredelig måte.
En riksdagsmann sendte en så krass resolusjon til Riksdagen at han ble dømt til ei bot på den tids 500 kroner! Masse resolusjoner gikk til det svenske riksstyret. «Karlstad-tidningen – redigert av en pasifist – gjorde også sitt. Krigsskandinavismen var på vei mot fredsskandinavisme.
Så ble konsulatsaka akutt. I mai 1905 ble loven om eget konsulatvesen til. Men Kongen nektet sanksjon, regjeringa nektet å kontrasignere og søkte avskjed. Kongen avslo søknaden, og da han ikke kunne skaffe ny regjering, kunne han ikke fungere som unionens konge. Så kom 7. juni-vedtaket: Foreningen med Sverige under en konge har opphørt….. Situasjonen ble kritisk! Svensk presse tok et skarpt språk mot Norge, selv om flere aviser der redaktørene hadde et pasifistisk syn, oppildnet stemninga for en fredelig løsning. Dette oppropet fra Stockholms fredsforening gikk over hele Sverige: «Vi krever rettferd til Noreg.»
Likevel så satte Sverige i stand flåten og mobiliserte 60 000 mann! Norge mobiliserte også til lands og til vanns selv om de rådde over langt mindre ressurser.
Høytstående representanter fra begge land møttes i Karlstad til forhandlinger 31. august. Det var harde forhandlinger, men med vilje til å tenke fred, dempe ned prestisje og mistillit, kom begge land til enighet 23. september. UNIONEN VAR OPPLØST – på fredelig vis – ved forhandlinger – uten stormaktenes innblanding og uten voldsmakt. Derfor ble det også en holdbar fred.
Karlstad-overenskomsten ble godkjent av Stortinget 9. oktober med ganske få stemmer mot. Og den 27. oktober frasa Oscar 2 den norske trone.
Kilde bl.a. Oppseding til fred (handbok for lærarar)
Haakon Bjønnes,
pensjonert skolesjef
(tilsett i Etne 1973-1989)