For, som de tenkte, kanskje det ble laget til litt ekstra for dem, siden det var nyttårsaften.
De er jo vant til (fra yngre dager) at nyttårskvelden er noe mer enn en vanlig dag. Kanskje litt underholdning, god mat og sosialt samvær. De liker jo det, selv om de er blitt gamle.
Stor var min forbauselse, da jeg kontaktet sykehjemmet i Etne, og ble fortalt at her hadde de ingen planer om å gjøre noe som helst ekstra for de gamle, selv om det var selveste nyttårsaften. Jeg ville nesten ikke tro det, men sant var det.
Jeg hadde med meg to amerikanere, hvorav den ene jobber på et sykehjem i Sør Dakota. De var ganske sjokkert da de hørte at ingenting var gjort for å glede de gamle litt på nyttårsaften. De trodde at Norge var et land som virkelig gjorde noe for de gamle, spesielt til jul og nyttår. De hadde lest at Norge var et av de beste landene å bo i, også for gamle. De ville nesten ikke tro meg, da jeg fortalte at her i Etne var ikke nyttårsaften for de gamle, noe annerledes enn en hvilken som helst annen dag.
Da de fortalte meg om hva som ble gjort for de gamle på nyttårsaften «over there», var det jeg som ble overrasket. Der ble det pyntet på rommene og i stuen. De gamle fikk på seg fin klærne, og de som jobbet på sykehjemmet var med og lagde kvelden så hyggelig for dem som bare mulig med underholdning, god mat og mye, mye mer. De er virkelig glade i de gamle som bor der, og gjør dette med oppriktig glede. Kommunen er jo også med og støtter opp.
Så det jeg lurer på er hvem det er «som har nåke me det» her i Etne, som ikke en gang har tenkt på at her er det noen gamle som har gledet seg til nyttårskvelden, men som må sitte der alene med tankene sine. For noen er det kanskje den siste nyttårsaften de får oppleve.
Håper noen kan svare meg på hvorfor det er blitt slik som dette.
Har det kanskje noe med økonomi å gjøre? Eller kanskje prioriteringer? Eller kanskje mangel på hjertevarme for de gamle?
Er vi i ferd med å bli så kalde mennesker at vi glemmer å gi litt av tiden vår til dem. Det er ikke så mye de ber om. Bare litt tid til å snakke med dem, og kanskje lage det litt koselig for dem noen ganger. Vi bare spør.
Turid Rafdal, Etne
Debbie Quiram, Sør Dakota