«Fornybar energi»
Den offisielle begrunnelsen for utbyggingen av kabelnettet til EU, har vært at vi må importere kraft. Den egentlige hensikten har vært å sikre Norge en så stor eksportkapasitet at de som får lov til å selge kraft på den nordiske kraftbørsen (Nord Pool), skal kunne tømme de norske kraftmagasinene om sommeren og høsten, samtidig som Norge har i beredskap kraftkabler som om vinteren og våren kan hente kullkraft og atomkraft fra EU til Norge. Det er slik systemet er lagt opp, selv om produsentene og traderne bedyrer at de kun skal selge overskuddskraft.
Til høsten kommer tre kabler til EU i full drift, med en enorm kapasitet – en splitter ny kabel til Nederland (til 5-6 milliarder), som settes i prøvedrift i disse dager, og et par litt eldre kabler til Danmark og Sverige som har vært ute av drift i år (og delvis i fjor).
Det interessante med dette, er naturligvis at økt eksport og økt strømpris ikke bare vil gi økte levekostnader for folk flest i Norge. De årlige strømutgifter for en «normal huseier», vil stige fra 10-15 tusen kroner til kanskje 30 tusen, hvis bransjen får det som den vil. Den økte strømprisen vil spise opp vesentlig mer enn tilleggene i vårens lønnsoppgjør.
Men høyere strømkostnader vil også bidra til noe tilsynelatende positivt, nemlig å gjøre annen fornybar energi lønnsom (vind, pellets, småkraft, bioenergi m.m.). Med dagens energipriser, har den fornybare energien ingen mulighet til å konkurrere med vannkraft.
Forbrukerne svi?
Nå kan vi naturligvis spørre hva vi egentlig skal med all den fornybare energien. Ingen norske bedrifter og ingen norske husholdninger trenger den; vi har faktisk mer enn nok billig, CO2-fri vannkraft – som kan dekke de fleste behov, med unntak av transportsektoren. Men det finnes som kjent et næringsliv i Norge som likevel ønsker å satse på vind og pellets – under én uttrykkelig forutsetning – nemlig at energiprisen i Norge generelt blir vesentlig høyere enn den er i dag.
Og da forstår vi sammenhengen. Når Staten i tillegg til en høyere, markedsbasert strømpris, stiller opp med subsidier og skattelette, vil den fornybare energien etter hvert kunne bli tilstrekkelig lukrativ for de forretningsinteressene som står i kø for å gripe sjansen. – Det er dette som er kjernen i norsk miljø- og klimapolitikk: Prisen på vannkraft til norske forbrukere må kraftig opp for at produsentene av annen fornybar energi skal kunne tjene penger på produkter som ingen egentlig trenger, i alle fall ikke i Norge.
Den fornybare energien har altså lite eller ingenting med miljøspørsmål å gjøre – selv om den utvilsomt har hatt en viktig funksjon i den norske klimadebatten. Den fornybare energien består av produkter på linje med andre produkter vi prøver å selge, altså på linje med olje, laks, møbler, ost og akevitt. Derfor blir argumentene for fornybar energi – i et miljøpolitisk perspektiv – et slags bedrag som kan komme til å bli kostbart for folk flest. – Det er naturligvis tillatt å tjene penger i Norge, men da bør man i tilfellet kalle fortjeneste for fortjeneste og grådighet for grådighet. Den fornybare energien er i alle fall ikke noe miljøtiltak – unntatt vannkrafta.
Det er litt tragisk at verken miljøbevegelsen eller de rødgrønne partiene foreløpig har skjønt disse sammenhengene. Det har utviklet seg en mystisk «allianse» mellom kraftselskaper, grunneiere, skogeiere og forretningsfolk på den ene siden og miljøvernorganisasjoner og alle de politiske partiene på den andre, inkl. Frp som kun er skuffet over at vanstyret i kraftbransjen kanaliserer det meste av kraftinntektene til det offentlige, og i mindre grad til private kontoer i innland og utland.
Mindre kullkraft?
Miljøbevegelsen har lenge argumentert med at dersom Norge eksporterer enda mer vannkraft (og etter hvert vindkraft), vil mange av kullkraftverkene i EU bli stengt. Denne antakelsen er jo blitt et slags halmstrå for miljøbevegelsen, og også et argument for at vi i Norge bør droppe panelovnene, dusje mindre og fryse litt mer om vinteren.
Dette er imidlertid et ufattelig naivt perspektiv. Den økte andelen av vår vannkraft som planlegges eksportert til EU, vil ikke erstatte noe som helst, den vil komme i tillegg til EUs eksisterende produksjon av kullkraft og atomkraft – den vil bidra til at alt vil fortsette som før, inkludert den til dels miljøfiendtlige forbruksveksten i EU (og Norge). Internt i Norge er miljøpolitikken også i ferd med å resultere i en økning av de økonomiske og sosiale forskjellene i landet, bl.a. fordi strømprisen og miljøavgiftene fungerer som et skattesystem uten progressive trekk.
Den planlagte eksportøkningen vil føre til mangel på vannkraft i Norge, til import av enda mer kullkraft fra EU og til en flerdobling av prisen på energi til norske forbrukere. Prisstigningen kalles riktignok ikke for prisstigning, men for harmonisering til prisnivået i EU. Sluttresultatet blir at norske forbrukere skal betale urimelig mye for en energi som er blottet for positive miljømessige virkninger. Fortjenesten går til forretningsinteresser som er maksimalt interessert i penger, men minimalt interessert i klima og miljø. Taperne blir de norske husholdningene og norsk industri.