Trenger Norge den fornybare energien?

«Fornybar energi» Den offisielle begrunnelsen for utbyggingen av kabelnettet til EU, har vært at vi […]

«Fornybar energi»
Den offisielle begrunnelsen for utbyggingen av kabelnettet til EU, har vært at vi må importere kraft. Den egentlige hensikten har vært å sikre Norge en så stor eksport­kapa­sitet at de som får lov til å selge kraft på den nordiske kraftbørsen (Nord Pool), skal kunne tøm­me de norske kraft­maga­si­nene om sommeren og høsten, sam­tidig som Norge har i beredskap kraft­kabler som om vin­teren og vå­ren kan hente kullkraft og atomkraft fra EU til Norge. Det er slik systemet er lagt opp, selv om produsentene og traderne bedyrer at de kun skal selge over­skuddskraft.
Til høsten kommer tre kabler til EU i full drift, med en enorm kapasitet – en splitter ny kabel til Ne­derland (til 5-6 milliarder), som settes i prøve­drift i disse dager, og et par litt eldre kabler til Danmark og Sverige som har vært ute av drift i år (og delvis i fjor).
Det interessante med dette, er naturligvis at økt eksport og økt strømpris ikke bare vil gi økte levekostnader for folk flest i Norge. De årlige strømutgifter for en «normal huseier», vil stige fra 10-15 tusen kroner til kanskje 30 tusen, hvis bransjen får det som den vil. Den økte strømprisen vil spise opp vesentlig mer enn tilleggene i vårens lønnsoppgjør.
Men høyere strømkostnader vil også bidra til noe tilsynelatende positivt, nemlig å gjøre annen fornybar energi lønnsom (vind, pellets, småkraft, bioenergi m.m.). Med dagens energipriser, har den fornybare energien ingen mulighet til å konkurrere med vannkraft.

Forbrukerne svi?
Nå kan vi naturligvis spørre hva vi egentlig skal med all den fornybare energien. Ingen norske bedrifter og ingen norske hushold­nin­ger trenger den; vi har faktisk mer enn nok billig, CO2-fri vannkraft – som kan dekke de fleste behov, med unntak av transportsektoren. Men det finnes som kjent et næringsliv i Norge som likevel ønsker å satse på vind og pellets – under én uttrykkelig forutsetning – nemlig at energiprisen i Norge generelt blir vesentlig høyere enn den er i dag.
Og da forstår vi sammenhengen. Når Staten i tillegg til en høyere, markedsbasert strømpris, stiller opp med subsidier og skatte­lette, vil den fornybare energien etter hvert kunne bli tilstrekkelig lukrativ for de forret­nings­interessene som står i kø for å gripe sjan­sen. – Det er dette som er kjernen i norsk miljø- og klimapolitikk: Prisen på vann­kraft til norske forbrukere må kraftig opp for at produsentene av annen fornybar energi skal kunne tjene penger på pro­duk­ter som in­gen egentlig trenger, i alle fall ikke i Nor­ge.
Den fornybare ener­gien har altså lite eller ingenting med miljø­spørsmål å gjøre – selv om den utvilsomt har hatt en viktig funksjon i den norske klima­debatten. Den fornybare energien består av pro­dukter på linje med andre produkter vi prøver å selge, altså på linje med olje, ­laks, møbler, ost og akevitt. Derfor blir argu­men­tene for fornybar energi – i et miljøpolitisk per­spektiv – et slags bedrag som kan komme til å bli kostbart for folk flest. – Det er naturligvis til­latt å tjene penger i Norge, men da bør man i tilfellet kalle fortjeneste for fortjeneste og grå­dig­het for grådighet. Den fornybare energien er i alle fall ikke noe miljøtiltak – unntatt vannkrafta.
Det er litt tragisk at verken mil­jøbevegelsen eller de rødgrønne partiene fo­re­lø­pig har skjønt disse sammenhengene. Det har utviklet seg en mystisk «allianse» mel­lom kraft­selskaper, grunneiere, skogeiere og for­retningsfolk på den ene siden og miljø­vern­organisasjoner og alle de politiske partie­ne på den andre, inkl. Frp som kun er skuffet over at vanstyret i kraftbransjen kanaliserer det meste av kraftinntektene til det offentlige, og i mindre grad til private kontoer i innland og utland.

Mindre kullkraft?
Miljøbevegelsen har lenge argumentert med at der­som Norge eksporterer enda mer vannkraft (og etter hvert vindkraft), vil mange av kull­kraft­verkene i EU bli stengt. Denne antakelsen er jo blitt et slags halmstrå for mil­jø­bevegel­sen, og også et argument for at vi i Norge bør droppe panel­ovnene, dusje mindre og fryse litt mer om vin­teren.
Dette er imidlertid et ufattelig naivt perspektiv. Den økte andelen av vår vannkraft som planlegges eksportert til EU, vil ikke erstatte noe som helst, den vil komme i tillegg til EUs eksisterende produksjon av kullkraft og atom­kraft – den vil bidra til at alt vil fortsette som før, inkludert den til dels miljøfiendtlige forbruksveksten i EU (og Norge). Internt i Norge er mil­jø­politikken også i ferd med å resultere i en øk­ning av de økono­miske og sosiale forskjel­lene i landet, bl.a. fordi strømprisen og miljøavgif­te­ne fun­gerer som et skat­te­system uten pro­gres­sive trekk.
Den planlagte eksportøkningen vil føre til mangel på vann­kraft i Norge, til import av enda mer kullkraft fra EU og til en fler­dob­ling av prisen på energi til norske forbrukere. Prisstigningen kalles riktignok ikke for pris­stigning, men for harmonisering til prisnivået i EU. Sluttresultatet blir at norske forbrukere skal betale urimelig mye for en energi som er blottet for positive miljømessige virkninger. Fortjenesten går til forretningsinteresser som er maksimalt interessert i penger, men minimalt interessert i klima og miljø. Taperne blir de norske husholdningene og norsk industri.