Vi føder barn ikke våpen Kari Backman

Det vi var vant med å være to om, må vi klare alene. Vi er […]

Det vi var vant med å være to om, må vi klare alene. Vi er mange som står på til ytterste, allikevel går vi med en konstant dårlig samvittighet om at vi ikke strekker til. Vi er mor og far på engang, vi løper om kapp med klokka, barn i barnehage, barn på skole før vi selv drar på jobb. Når arbeidsdagen er omme skal barna hentes og det er full rulle til leggetid. Ja, er en ekstra heldig får en seg en våkenatt også.
Dette livet er virkelig ikke en dans på roser. Det som nok er det verste er holdninger fra en del som tror de er så vellykkede, fordi de lever i et ekteskap. Alenemor – tenk mange biter tennene sammen og blir i et ødelagt ekteskap bare for å unngå den tittelen. Det er så altfor enkelt å dømme oss alenemødre. Hvorfor noen alenemødre må ty til så drastiske virkemiddel som å nekte far samvær med sine egne barn må bli opp til dem.
Hvert samlivsbrudd har sin grunn, men som foreldre har en plikt til å ivareta sine barns fysiske og psykiske helse. Altfor mange fedre gidder ikke å stille opp. De gjemmer seg bak at «hun nekter meg, hun er en drittkjerring». De er ynkelige og gir opp lenge før de har prøvd. De stikker så snart det blir motgang.
Barna er det viktigste i våre liv. Men en mor vil ikke se mitt barn sitte og vente nok engang på en pappa som ikke kommer. Ingen mor vil se sitt barn gråte over løfter pappa har gitt som han bryter av egoistiske grunner. Svik er noe av det verste du kan utsette ditt barn for. Og ja, en mor vil gjøre det som står i sin makt for å unngå å se sitt barn bli sveket igjen. Og hva med den lille jenta som nylig satt klar med sekken og gledet seg til pappa skulle komme. Pappa ringte full midt på dagen og avlyste nok engang. Hva sier en da til barnet sitt? Beklager lille venn, men pappa valgte flaska foran deg.
Det nytter ikke å leke pappa når det passer seg, en må ta ansvar og være der både i motgang og medgang. En må kanskje avlyse viktige møter, men hva er viktigere enn ditt barn? Trygdekontoret belønner de pappaene som bruker mye tid på barna – jo mer tid med barna jo mindre bidrag. Det er virkelig tragisk. En mor trenger ingen belønning for å være sammen med barna mine, tid med dem er belønning i seg selv. Men hvorfor trenger noen pappaer økonomisk gevinst for å være sammen med dem.
Det finnes mange forskjellige fedre der ute, men også mange patetiske og ynkelige drittsekker. De fortjener ikke tittelen pappa. Og selv om det ikke finnes hjemmel i loven for det, så ja, mange fortjener å bli nektet samvær med sine barn inntil de viser seg ansvaret verdig og stiller opp. Det de tilfører sine barn er en utrygg barndom, det fortjener ikke barna våre. Men uansett, det blir opp til hver enkel mor å avgjøre hva som er best for hennes barn. Vi har ingen rett til å dømme eller baksnakke, når vi ikke vet hva som er grunnen for hennes beslutning. Du avsluttet med løgn. Ja, mange alenemødre må dessverre lyve til barna sine. De gjør det for å skåne dem. De blir tidsnok gamle nok til å innse realitetene. Men frem til da, får en gjøre sitt til at deres barndom blir så bekymringsfri som mulig. Selv om det til tider er surt å dekke over fedre som ikke engang gidder å kjøpe en julegave til barne. Det hadde kostet så lite, men gledet et barnehjerte så mye.
Kari Heggebø