Tur til Haukeliseter og det å beherske ulike øvelser ute i vinterfjellet er kanskje andre året på idrettsfag ved Ølen vgs sitt største høydepunkt. Det var i alle fall ulike tanker og forventninger til hvordan dette kom til å bli.
Haukeliseter skulle virkelig sette oss på prøve disse tre dagene, viste det seg. I det vi ankom, ble vi møtt av helt ekstremt tett tåke og vi kunne knapt se tåspissene på oss selv. Det skulle ikke stoppe oss, og vi kasta på oss vinterklær og fjellski, og dro avgårde på en relativ kort tur, bare for å bli kjent med ski, omgivelsene og gjenstandene vi hadde med oss. Vi gikk på relativt flatt føre den første dagen, og vi fikk prøvd oss på å lese kart og finne kompasskurser. Videre laga vi oss en fin pauseplass, der vi skulle ha en 30 minutters matpause. Her gravde vi oss ned får å verne oss mot været.
Det var en kald, men fin opplevelse. Senere utover dagen, ble været enda verre. Vindkastene begynte å bli intense, og snøfnuggene hang som limt på både hud og lue. Vi var nå ankommet en liten fjellside innover i Dalene på Haukeliseter, i et vær som ikke var mye å skryte av. Moralen var begynt å trappe nedover og folk begynte å bli litt småkjølige. Likevel var det morsomt å se på snøprofiler og prøve «telemark» nedover fjellsidene. Hjemover ble det verre, været ville oss ikke godt, men ved hjelp av GPS, fikk vi tatt oss trygt hjem igjen til stor lettelse. På stabburene ble det stelt i stand middager og så var det bare å komme seg i seng å være opplagt til den store dagen etter.
Å vandre i løssnøen
Onsdag 17.02.2021 var værmeldingene positive og lovet oss pent vær, med et lite snev av sol også. Sola så vi lite til. Likevel var sikten mye bedre, og alle var spente på hvordan denne dagen skulle bli. Denne onsdagen var det mye vind i nærområdet og rundt der vi skulle gå, så det var litt vanskelig for oss å planlegge en rute. Derfor fikk vi beskjed om at vi bare skulle se hvor vi endte opp, og hvor veien førte oss. Her er vi altså ungdommer som best liker å ha kontroll på måla som blir satt og hele tiden vite hvor vi skal gå, men det var nå så. Vi tok oss oppover i vondt føre, der vi konstant måtte rullere på å tråkke løype i den dype snøen. Tro meg, det gikk ikke unna for å si det slik.
De første 500 meterne føltes som 5 km, og da setter jeg det ikke på spissen en gang. Likevel var været på vår side og alle var glade og blide sjeler. Vi gikk en god stund opp igjennom det pene landskapet der vi konstant hadde kompasskurser og øvde på å lese kart, det var veldig spennende. Vi gikk innover mot Loftsdokkhytta oppe i fjellene bare for å ha et lite mål. Her var det ganske flatt og det var lett å bli snøblind. Vi hadde faktisk noen tilfeller på turen der noen fikk kjenne på dette, og det endte opp i mindre fall, som ble både underholdende og litt skremmende. Uansett, det var nå tid for det berømte 30 minutters måltidet. Snøen her var veldig god å grave i, så vi kunne lage oss gode snøblokker og bygge oss en liten vegg som vernet oss mot vinden.
Det ble ganske kaldt på beina til mange også denne dagen, men det stoppet oss ikke. Vi vandret innover i dalene med stadig nye kompasskurser og liten aning om hvor lærerne førte oss. Når klokken var rundt 15:00 var det på tide å snu, da var vi ankommet en liten skare til venstre fra en plass som heter Jagaren. Turen tilbake gikk radig, og var ganske effektiv. Det ble noen nye kompasskurser her og der, men vi kom oss hjem igjen. Da var det duket for ny middag i sammen med gruppa si, og ellers ekstremt god stemning på stabburene.
Å bygge seg et hjem i snøen
Torsdag, den siste dagen. Vi måtte være hjemme igjen til kl. 15:00 denne dagen. Turen ble derfor av det mindre slaget. Vi vandret i mye av den samme ruten som første dagen. Over et vann rett ved siden av der vi bodde. Vi skulle over her få prøve oss på å telle metere ved hjelp av et 20 meter langt tau. Her ble det en liten konkurranse mellom to grupper om å komme nærmest 500 meter fra der vi startet. Konkurranseinstinktet var kanskje ikke helt på topp med tanke på en litt redusert gjeng som ikke helt hørte på hverandre når vi skulle operere med dette tauet. Likevel gikk det seg til, og det ble en morsom opplevelse.
Videre stoppet vi for å grave oss snøhuler. Dette var litt av høydepunktet på turen. Spesielt for meg. Vi skulle her grave oss plass til å spise lunsj som ble en koselig og ganske morsom opplevelse. For å si det sånn, er idrettsgjengen ganske kreativ, for det var mange rare ideer og strukturer rundt de snøhulene. Mat ble det, og vi bestemte oss da for å dra tilbake til der vi bodde. På veien tilbake var vi alle ganske klare for å komme oss hjem. Knapphus-bussen var ankommet og det var bare for oss å pakke sammen og reise fra Haukeliseter. Tro meg. Det var ganske stille på den bussturen tilbake. Det kan være et tegn på at alle har tatt seg ut til det ytterste. Alt i alt en kongetur.
Skrive av:
Tobias Engelsgjerde
elev idrettsfag i Ølen vg2