Små ting egentlig, som uheldigvis skjer i et ekteskap, kan ha enormt store og urimelige – og unødvendige – konsekvenser. Ofte fordi utenforstående på noe vis involverer seg partisk, frenetisk eller fiksert i saken. En liten ubesindighet, en krangel, en uenighet kan lede galt avsted, og lede inn i allianser som leder enda galere avsted.
Det oppriktig kristne ekteskapet, og familien med den veiledning som gis igjennom Bibelen og den kristne ånd, har i forhold til alt annet tilsvarende mange fordeler og fortrinn.
Den veiledning som gis, er storslagen og styrker og gleder ekteskapet og familien. Også forut for ekteskapet og det seksuelle, og forut for forlovelsen.
Forlovelsestiden er et forstadium til hva som kan bli til et ekteskap, hvor de to forsiktig og anstendig nærmer seg hverandre. Hvilket enten blir til et nei eller et ja til ekteskap. Hvis ja, et ja ifra begge parter – inklusive deres foreldre. Et ja begrunnet i tillit og kjærlighet, hvor dette med tillit og kjærlighet er veldig viktig og vesentlig. Også med hensyn til å vite hva ekteskapet innebærer og medfører. Det er alt det samente i disse ting som særlig styrker, bærer og nærer ekteskapet, familien, slekten og samfunnet.
Og kan de to virkelig ha kjærlighet og tillit til hverandre? I enighet, trivsel og glede? Det halve skal heles – og det hele deles. Vet de vilkårene og betingelsene for og i det kristne ekteskapet?
For eksempel at det er mannen som har det siste og avgjørende ordet, – hvis det ikke er enighet om noe annet. Har de sånn sett den nødvendige tillit og kjærlighet til hverandre? Virkeligheten er paradoksal, og lover og regler har unntak. Og menneskene er på sett og vis ikke til for loven.
Kan partene si ja til hverandre, for ekteskapet? Og i ekteskapet, finnes det noen eventuell vei ut av ekteskapet? Er det da for sent å snu?
Hva Gud har sammenføyd skal ikke mennesker skille ad, sies det i Bibelen. Og Jesus sier i en sammenheng at bare hor kan godtgjøre skilsmisse. Han snakker imidlertid også om viktigheten av om nødvendig i Jesu navn også å forlate sin familie.
Og om det tross all omtenksomhet likevel skulle bli til skilsmisse, hvordan bør en slik i så fall finne sted? I krangel, bråk og spetakkel, eller veloverveid, saklig, ryddig og ordnet på kristelig vis i den kristne ånd?
Er ekteskapet så noe en forhaster eller forviller seg inn i? Nei. Eller i det hele tatt noe en bør eller må inn i? Jeg henviser særlig til hva Paulus sier om dette.
Noen tanker i forbifarten fra min side som utdypes på så forsjellig vis i Bibelen, som jeg jo særlig henviser til og som har mangt og meget mer å si herom.
Rune L. Hansen
Vikebygd