Den dramatiske og forskrekkelige hendelsen ble filmet, og filmen er offentliggjort på internett. Hvilket altså står omtalt i oppslaget i lokalavisen Grannar på en meget så spesiell måte.
Jeg og min familie ble dypt rystet da vi leste dette oppslaget. Et oppslag som er så selvavslørende at det ryker av det.
Etter å ha lest dette oppslaget fant jeg mer informasjon om saken på internett. Barneverntjenesten i kommunen, med barnevernleder i spissen, vurderer å anmelde dette for brudd på åndsverksloven fordi moren offentliggjør filmen, i og med at moren da var fratatt barna.
I oppslaget i Grannar er uttalelser av to barnepsykologer, som tydelig uttaler seg partisk på vegne av barneverntjenesten i kommunen. Jeg spør meg selv, og den som leser dette: Hvordan har de klart å få tak i to barnepsykologer som så direkte våger å avsløre sin innkompetanse? Og sin kriminelle tankegang? Har de et lager av slike?
I oppslaget står det at: «Fleire kjende barnepsykologar meinar at gjennom publiseringa av videoen gjer mora situasjonen langt verre for både borna og seg sjølv.»
Flere kjente barnepsykologer, – kjent for sin tåpelighet, eller hva? Kjent hos hvem? Kjent for hva?
To «barnepsykologer» står nevnt i oppslaget, Atle Dyregrov og Karin Koch. Hvis de er gjengitt noenlunde rett i oppslaget i Grannar så er begge disse tydelig nok ekstremer i forhold til både psykologi og etikk, som endog mener at barnas mor ved å offentliggjøre filmen «gjør situasjonen langt verre for både barna og seg selv». De tror kanskje at dette var mors hensikt? Eller antyder at hun er gal eller forvirret? Barnevernlederen presterer i oppslaget i Grannar å si at: «Det er en stor krenkelse for disse barna å bli vist frem i en så vanskelig situasjon. Jeg synes svært synd på barna.»
Fordi moren i sin og barnas nød vil ha oppmerksomhet om det som har skjedd? Så burde det vel være mer nærliggende – også psykologisk – at de er forurettet? Og at de som foruretter nødig vil ha fokus på sine ugjerninger? Omstendighetene og informasjonen som kommer til uttrykk i oppslaget i Grannar tyder sterkt i en slik retning – og på at de to barnepsykologene enten er meget dumme eller forsøker å gi ugjerninger begått av barneverntjenesten ryggdekning, blant annet ved å forsøke å unndra ifra offentligheten familiens nød og hva som har skjedd under dekke av en tåpelig og lett gjennomskuelig forklaring som går ut på at dette skulle være til beste for motparten – og til beste for barna. Til beste for barna å frata de sin mor og sitt hjemsted og sine røtter? Og til beste for barnas selverkjennelse og integritet å hemmeligholde og å forklare de faktiske forhold? Og mennesker som hevder slikt noe skal betegne seg som psykologer?
Atle Dyregrov sier endog følgende: «Eg er heilt sikker på at barnevernet i denne, kommunen hadde særs god grunn til å gjennomføre tvangshentinga», fordi, sier han: «Ein gjer ikkje slikt utan at ein har god grunn til det.»
De det gjelder sier at det er nettopp det som har skjedd – at de er forurettet. Så sier denne barnepsykologen at de verken skal ha rettsvern, bli hørt eller forstått, samtidig som han også bekjentgjør at han ikke kjenner alle fakta i saken.
Var filmingen og offentliggjøringen av hendelsen egentlig en strek i regningen for barneverntjenesten i kommunen, noe de ikke hadde regnet med og absolutt ikke ønsket? Av hensyn bare til seg selv? Er det egentlig derfor de angriper morens integritet og metode?
Å ta foreldre, hjemsted og røtter ifra barn – eller barna ifra foreldre – er en meget alvorlig sak. Slikt bør for det første ikke kunne skje uten i pakt med sannheten, lov og rett. Og heller ikke hemmeligholdt imot de angjeldende sitt ønske. I denne saken har kanskje alt dette skjedd.
Rune L. Hansen
Vikebygd