Et løft for rytmisk musikk

Det politiske og kulturelle klimaskifte som fant sted på 1970-tallet banet veien for kulturelle uttrykk som tilhørte grupper som slett ikke hadde hatt definisjonsmakt i samfunnet så langt. Det var de unge, opprørerne, de fra utkantene. Det var mennesker fra bygd og by i nord og sør som plutselig så sin egen situasjon i lys av internasjonale strømninger som satte dagsorden for politikk og kulturliv også her til lands.
 
Banebrytende
Jeg hørte til den første generasjonen av musikkstudenter som med en temmelig mangslungen musikalsk erfaring i bagasjen søkte høyere musikkutdanning. Inntil da hadde opptak til musikkstudier ved akademiske institusjoner krevd bakgrunn i og kunnskap om vestlig kunstmusikk. Mange av oss som kom fra mindre steder hadde aldri fått mulighet til opplæring i kunstmusikk – eller klassisk musikk, som var den vanlige betegnelsen. Vi hadde en musikalsk referanseramme som som rett og slett ikke passet inn i akademia, og som omfattet sjangre som rock, pop, jazz, viser og beslektede uttrykk. Det var musikk for en ny generasjon; musikk som tolket våre liv og ga oss en annerledes plattform for musikkvitenskapelige studier. 
 
Ny erkjennelse 
De akademiske institusjonene endret seg også innenfra på denne tiden. Først ut var det musikkvitenskapelige miljøet ved Gøteborg Universitet, der professor Jan Ling bidro til ny forståelse for musikkens omformende kraft gjennom sine forskningsprosjekter om det folkelige musikklivet i fortid og nåtid. Det åpnet for en helt annen forståelse av musikk som samfunnsfenomen og identitetsmarkør. Utover 80-tallet fikk rytmiske sjangre stadig større innpass ved høyere utdanningsinstitusjoner. Spesielt viktig ble opprettelsen av jazzlinja ved Trøndelag musikkonservatorium i 1979, som gjennom snart tre tiår har skapt et unikt miljø for utdanning av unge dyktige jazzmusikere. Det undervises i dag i rytmiske sjangre ved universiteter og høgskoler fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør.
 
Framtidsrettet
Det er ingen tilfeldighet at det nettopp er nåværende regjering som har tatt for seg det rytmiske feltet gjennom en stortingsmelding. Det store løftet på kulturområdet har gitt betydelig økning i støtten til de rytmiske musikksjangrene. I løpet av de tre siste årene er bevilgningene over Kultur-og kirkedepartementets budsjett til jazz, rock, folkemusikk og beslektede musikkuttrykk økt med over 80 prosent. Det er en styrking av hele det rytmiske feltet; fra tilskudd til amatørkultur og frivillig musikkliv gjennom støtte til klubber og musikkverksteder, til en markant styrking av det profesjonelle musikklivet.
 
Musikk som kunstform har et språk som opphever mange av de barrierene som ofte stenger for kommunikasjon. Musikere innen det rytmiske feltet beveger seg ofte mellom ulike sjangre, og ikke minst ser vi at møter mellom folkemusikkutøvere fra flere verdensdeler skaper nye former og uttrykk. Det er derfor naturlig at felespiller Gjermund Larsen fra Verdal i disse dager tar sin diplomeksamen i folkemusikk ved Norges musikkhøgskole, mens den indisk-norske fiolinisten Harpreet Bansal om et års tid vil ta en mastergrad i både indisk og vestlig klassisk musikk ved samme institusjon. Det rytmiske musikkfeltet vil i årene som kommer kunne gå opp nye veier i det spennende internasjonale og flerkulturelle landskapet som disse sjangrene lenge har beveget seg i.
 
 Stortingsrepresentant
Tove Karoline Knudsen (Ap)